Mot skogen
Når man står overfor Solen av Edvard Munch, har motivet noe så selvsagt over seg at det er lett å tenke at malerhistorien er full av bilder som dette. For ikke bare er solen betingelsen for alt liv på jorden, den er også synlig på himmelen så godt som hver eneste dag, og et motiv som både er kraftfullt, eksistensielt ladet og hverdagslig på en og samme gang, er det ikke mange av. Og det finnes ganske riktig uendelig mange malte soler i kunsthistorien. Noen av de mest kjente og beste er for eksempel Claude Lorrains på sekstenhundretallet og J.M.W. Turners på begynnelsen av attenhundretallet. Å se solen på deres himler er nesten som å se solen i virkeligheten, like lysende og konturutviskende, men de var landskapsmalere og solen er alltid en del av en større sammenheng, aldri bare noe i seg selv. Også malere nærmere vår tid malte solen, selvfølgelig, også de på uforglemmelige måter, som Claude Monets røde sol over et blått, utflytende London eller Marc Chagalls enorme røde skive over Paris. Men ingen av dem malte bare solen, det var det Edvard Munch som gjorde, og det var typisk for ham. Han var ofte ute etter det ikoniske, det vil si det visuelt essensielle i et mo